Drømmen begynte med at jeg befant meg på campusen til et universitet, sannsynligvis Queen Marys, men alt var veldig amerikansk og på sett og vis mer et enormt kjøpesenter enn en campus. Det skulle muligens forestille et bibliotek, men det var rullertrapper, glasshyller og tak, mengder av varer, snobbete mennesker og sikkerhetsvakter der. Jeg trasket rundt med to venner av meg som sannsynligvis var Kamilla og Sophie (i og med at de har besøkt meg i London de siste dagene), men noen ganger ble den ene veninnen min til Vilde, eller det vil si, en sintere og slemmere utgave av Vilde. På vei opp en av rulletrappene begynte vi å diskutere noe, men det endte i en krangel. “Vilde”-personen var ondskapsfull og skråsikker, noe som gjorde meg så rasende at jeg hoppet av rulletrappen og smalt kanoen (jeg aner ikke hvorfor jeg bar rundt på en stor, orange kano, men det gjorde jeg nå engang), flere ganger i gulvet. Jeg visste at det jeg gjorde var strengt forbudt, men husker at jeg ikke brydde meg det spor om det, og fikk stor glede av å smelle kanoen i gulvet. Jeg slapp den til slutt og sparket borti den før jeg løp opp rulletrappen etter Vilde og den andre veninnen min, to trinn av gangen.
En sikkerhetsvakt kom løpende bort til kanoen og ringte etter forsterkninger via walkie-talkien sin. Etterhvert ble jeg innhentet av ham, en kjekk ung mann i dress som så ut som om han jobbet i Secret Service eller var en statist i 24 og som lignet mistenkelig mye på Benoît Magimel, og en av historieprofessorene mine. Jeg ble avhørt på stedet, for jeg hadde brutt campusloven og måtte straffes øyeblikkelig. Pluteslig dukket sjefen for historiefakultetet på Queen Mary opp og utrykket sin skuffelse over meg. Med henne fulgte en blond karrierekvinne som var presidenten av ett eller annet sted. Det ble stor ståhei for ingenting og faren min ble innkalt. Han lo imidlertid av hele situajonen; det samme gjorde jeg, men var mer sint og oppgitt en moret. Jeg syns alle oppførte seg motbydelig britisk og at de laget en masse bråk for ingenting. Ikke bare var jeg uskyldig i det de anklaget meg for (noe mer enn kanokastingen, men jeg husker ikke hva det var), men kanokasting burde i tillegg ikke være ulovlig! Det var latterlig å anklage meg som de gjorde, de jævla stuck up, empiristiske drittbritene! Jeg argumenterte rasende for mine revolusjonære prinsipper og holdt fast ved at jeg var uskyldig og at kanokasting burde bli legalisert.
Så våknet jeg av at Sophie banket på døren for å si hadet før hun hoppet på et tog videre fra London til Liverpool.
