Fant tilbake til en av særemnebøkene mine fra i fjor, Amalie Skrams Forrådt, da jeg etter å ha lest ut Sarah Waters’ Affinity var i humør til noe tragisk i fin de siècle-stil. Jeg endte imidlertid opp med skandinavisk naturalisme; mer spesifikt Skrams Professor Hieronimus, fordi den handler om sinnsykehus. Nå handlet Waters’ roman riktignok om et fengsel, men i mange tilfeller er det synonymt med dårekisten, spesielt på attenhundretallet.
Jeg har ikke skaffet meg egne eksemplarer av Skram, i og med at moren min har hennes samlede verker pent inbundet, noe som gjør at jeg nå leser samme volum som Forrådt er trykket i. Det er litt kinkig å lese med alle bokmerkene fra fjor, men de gjør meg for nostalgisk til at jeg vil fjerne dem. Ikke at det er en spesielt koselig nostalgi, egentlig, i og med at mitt angrep på støpegodsoppdragelsen i Amtmannens Døtre, Forrådt og Wuthering Heights førte til mer eksistensiell angst og håpløshet enn trivelig lesning (tematikkmessig, ikke kvalitetsmessig selvfølgelig; dette er jo klassiskere!) I ettertid irriterer det meg grenseløst at jeg ikke valgte Madame Bovary istedet for Wuthering Heights til særemnet, jeg mener Brontë fungerte ok, men jeg måtte strekke meg langt og lete etter det jeg ønsket å finne (noe som ikke er en litteraturkritikers oppgave overhodet, den dreier seg snarere om å lete etter det som faktisk finnes istedet for å låse seg i ideologier etc), mens Flaubert ville vært perfekt for argumentet mitt. Jaja, den gang ei, sa Tordenskiold. Noe som minner meg på at Tordenskioldsangen faktisk er veldig fin. Hva med en musikal? “Pirates of Dynekilen”? Klinger ikke så fint, nei…
Jeg gleder meg til sommeren hver gang jeg titter i den norske bokhyllen min: Collet, Wergeland og Welhaven blir fine sommeromanser, mens Jæger og Obstfelder kan tas frem i lyse netter for å framdrive litt angst. Man skal da alltid, med gjevne mellomrom, sjekke at man faktisk har beina på jorda. Jeg har alltid likt å sjekke det ved å gjøre ting “folk flest” mener det ville vært nitrist å gjøre, som for eksempel å låse seg inne på badet en halv times tid på julaften, med lyset av, mens man lurer på hvordan livet hadde vært om en var tjenestepike på Eidsvoll på begynnelsen av 1880-tallet og ikke en middelklassepike fra det 21 århundre.
Som en brå avslutning på en poengløs post, la meg presentere en fin du siècle lol-cat:
