digresjoner.blogg.no

Hurra!

Jeg har forsømt denne bloggen fryktelig, men forsøker nå og få liv i den igjen. Siden forrige post har jeg gjort med ferdig med første året av universitetet med eksamner, essay, stress og alt som hører til. Jeg har også kommet meg vel hjem til Norge for sommeren. Her skal jeg tilbringe tre av fire sommerferiemåneder (!) før jeg reiser tilbake til London i begynnelsen av September til et nytt semester – men før det; Jane Austen festivalen i Bath, selvfølgelig! Jeg reiser dessuten en tur innom England for å flytte inn i den nye leiligheten i August og i anledning Vintage at Goodwood som lillesøsteren min også skal være med på.

I mellomtiden nyter jeg ferien med sommerlesning (Michel Faber’s Some Rain Must Fall og Marquis de Sades Philosophy in the Boudoir i første omgang), og forbredelser til 1810 militærleiren/re-enactmentet på Bogstad i August og Austen festivalen: kjoler må sys og kyser pyntes. Jeg har enda ikke funnet stoff til kjolen min (angst!) og kysen har ennå ikke kommet i posten. Jeg biter negler og sysler med den fine stråhatten moren min fant da hun ryddet i mellomtiden. Helst vil jeg style den til å bli 1700-talls, men jeg kjøpte tilfeldigvis en meter kniplinger her om dagen, som skriker etter å bli montert på en tidlig 1900-talls hatt, så vi får se hva som skjer.

På dette bildet kan man forøvrig se miniatyren (Miniature of Action), fra 1896, som moren min kjøpte til meg i en antikvitetsbutikk i yndlingsgaten min i London. Ganske så kjekk, han der.

I anledningen at jeg viser frem mine nye funn, så får inkludere den fantastiske Top Shop kåpen som ble mitt siste Londonkjøp før ferien:

Og en ny, norsk bok om opplysningskvinner som jeg kjøpte i dag:

Anmeldelsen jeg leste mente den var velskrevet, men tørr – etter ett år i britisk akademia tror jeg imidlertid jeg kan tåle litt tørrhet! Jeg synes det er veldig spennende med en norsk bok om opplysningstiden (utgitt av Pax, selvfølgelig), og generelt sett en bok om 1700-tallet som ikke er skrevet av Lindqvist (for royalistisk for min smak)… For øyeblikket leser jeg Tønnessons Madame de Staël: En høyst uvanlig kvinne, så jeg er i humør til mer opplysningstid så snart den er ferdiglest. Så langt er jeg fornøyd med biografien om de Staël, men stilen er noe tørr og straightforward, jeg klarer imidlertid å se forbi dette fordi handlingsførløpet i de Staëls liv fra historiens side er såpass spennende som det er. Mest henger jeg meg opp i tanken på at hun kunne giftet seg med både Hans Axel von Fersen og William Pitt – tenkt å avslå Pitt the Younger!

Tilbake til denne boken: jeg har da ikke begynt å lese den ennå, men jeg gleder meg til å begynne, ikke minst fordi den er full av illustrasjoner. Av en eller annen grunn var den blitt plasser i kunstavdelingen til Ark på Egertorget, spør meg ikke hvorfor, så jeg brukte hundre år på å finne den. Dessuten hadde jeg ikke forventet at den skulle være inpakket! Tror aldri jeg har kjøpt en “forseglet” bok før – ganske eksklusivt.

Jeg har ikke skaffet meg egne eksemplarer av Skram, i og med at moren min har hennes samlede verker pent inbundet, noe som gjør at jeg nå leser samme volum som Forrådt er trykket i. Det er litt kinkig å lese med alle bokmerkene fra fjor, men de gjør meg for nostalgisk til at jeg vil fjerne dem. Ikke at det er en spesielt koselig nostalgi, egentlig, i og med at mitt angrep på  støpegodsoppdragelsen i Amtmannens Døtre, Forrådt og Wuthering Heights førte til mer eksistensiell angst og håpløshet enn trivelig lesning (tematikkmessig, ikke kvalitetsmessig selvfølgelig; dette er jo klassiskere!)  I ettertid irriterer det meg grenseløst at jeg ikke valgte Madame Bovary istedet for Wuthering Heights til særemnet, jeg mener Brontë fungerte ok, men jeg måtte strekke meg langt og lete etter det jeg ønsket å finne (noe som ikke er en litteraturkritikers oppgave overhodet, den dreier seg snarere om å lete etter det som faktisk finnes istedet for å låse seg i ideologier etc), mens Flaubert ville vært perfekt for argumentet mitt. Jaja, den gang ei, sa Tordenskiold. Noe som minner meg på at Tordenskioldsangen faktisk er veldig fin. Hva med en musikal? “Pirates of Dynekilen”? Klinger ikke så fint, nei…

Jeg gleder meg til sommeren hver gang jeg titter i den norske bokhyllen min: Collet, Wergeland og Welhaven blir fine sommeromanser, mens Jæger og Obstfelder kan tas frem i lyse netter for å framdrive litt angst. Man skal da alltid, med gjevne mellomrom, sjekke at man faktisk har beina på jorda. Jeg har alltid likt å sjekke det ved å gjøre ting “folk flest” mener det ville vært nitrist å gjøre, som for eksempel å låse seg inne på badet en halv times tid på julaften, med lyset av, mens man lurer på hvordan livet hadde vært om en var tjenestepike på Eidsvoll på begynnelsen av 1880-tallet og ikke en middelklassepike fra det 21 århundre.

Som en brå avslutning på en poengløs post, la meg presentere en fin du siècle lol-cat:

Takk nok en gang for vage instrukser! Dere minner meg mistenkelig mye om banken min.

Men nå har jeg har planer om å fortsette å glo på påskekrimmen Death in Holy Orders der Chase fra House spiller en presteyngling i munkekappe.

(Og jeg som trodde ingenting kunne toppe Joaquin Phoenix i Quills!)

Encore?

*Drikker te og smiler fonøyd*

En sikkerhetsvakt kom løpende bort til kanoen og ringte etter forsterkninger via walkie-talkien sin. Etterhvert ble jeg innhentet av ham, en kjekk ung mann i dress som så ut som om han jobbet i Secret Service eller var en statist i 24 og som lignet mistenkelig mye på Benoît Magimel, og en av historieprofessorene mine. Jeg ble avhørt på stedet, for jeg hadde brutt campusloven og måtte straffes øyeblikkelig. Pluteslig dukket sjefen for historiefakultetet på Queen Mary opp og utrykket sin skuffelse over meg. Med henne fulgte en blond karrierekvinne som var presidenten av ett eller annet sted. Det ble stor ståhei for ingenting og faren min ble innkalt. Han lo imidlertid av hele situajonen; det samme gjorde jeg, men var mer sint og oppgitt en moret. Jeg syns alle oppførte seg motbydelig britisk og at de laget en masse bråk for ingenting. Ikke bare var jeg uskyldig i det de anklaget meg for (noe mer enn kanokastingen, men jeg husker ikke hva det var), men kanokasting burde i tillegg ikke være ulovlig! Det var latterlig å anklage meg som de gjorde, de jævla stuck up, empiristiske drittbritene! Jeg argumenterte rasende for mine revolusjonære prinsipper og holdt fast ved at jeg var uskyldig og at kanokasting burde bli legalisert.

Så våknet jeg av at Sophie banket på døren for å si hadet før hun hoppet på et tog videre fra London til Liverpool.

Og andre dager om jeg hadde sett ut som Wellington:

Det er rart, det der.

Drømmen begynte med at jeg satt på rommet mitt i London, slik jeg gjør nå, og at familien min plutselig kom på besøk. Hva gjør dere her? Spurte jeg overrasket og en smule irritert, jeg kommer jo til Oslo i begynnelsen av april? Moren min svarte ikke og istedet for trampet det inn et filmteam. Jeg forstod intuitivt at de skulle lage en dokumentar om meg til en dum serie om utenlandstudenter som gikk på lufta med elendige seertall på NRK1. Åh, faen heller! Ropte jeg og låste meg inne på badet. Da jeg kom ut hadde regissøren begynt å flytte på tingene mine; han rotet i klær og omrokkerte bøker. Jeg ble rasende, for er det noe du virkelig ikke skal gjøre når du er på besøk hos meg, så er det å rote i bokhyllen mi, ved mindre du vil halshugges av miniatyrguillotinen jeg fikk av kona mi til jul for et par år siden. Han ville bytte ut bøker og klær med cd’er og jeg ropte til ham at det ville hvertfall gi at galt inntrykk av meg og at bøkene mine var det eneste jeg elsket. Han var en stor, tykk mann, men jeg sa alikevel at hvis han ikke kom seg ut av mitt bosted, som jeg hadde makt til å forvise ham fra, så skulle jeg banke ham opp. Han lo og jeg lo for å ta brodden av det. Han var en sånn “jeg-er-en-hvit,-relativt-velstående-og-alt-for-selvsikker-mann-på-over-tredve-og-derfor-eier-jeg-verden”-type, så jeg måtte bare spille med for jeg hadde ikke sjangs til å drite ham ut. Han minnet meg og Erlend Loe og derfor måtte jeg konsentrere meg om å ikke forsøke å myrde ham på stedet, for det ville ikke vaskedamen her satt pris på.

Så skiftet drømmen og jeg var plutselig i et black box teater der jeg deltok i en talentkonkuranse. Istedet for å opptre som forventet, avslørte jeg min store, mørke hemmelighet. Nå viste det seg forøvrig at faren min plutselig var Jonathan Pryce (Swann i Pirates of the Caribean), som ikke er rart i det hele tatt, spesielt fordi jeg aldeles ikke er det spor betatt av ham… Vel, vi var blitt kidnappet av Adam/Amanda fra sesong fem av Criminal Minds (har jeg forresten nevnt at jeg og kona har dilla på Criminal Minds om dagen? Så en hel sesong en dag vi begge var syke for et par uker siden), og tvunget til å kle oss ut som en fransk kardinal og en prinsesse fra 1600-tallet. Men så var vi plutselig nederlanske malere istedet for.

Vi hadde nå skiftet utseende: jeg så ut som Clara (Askepott), fra den grusomme Drew Barrymore filmen Confessions of an Ugly Stepsister og Pryce som rollen han spilte i den filmen. Jeg husker at jeg følte meg veldig modig da jeg fortalte at vi ikke egentlig var fra 1600-tallet, men at det var en del av fantasien til seriemorderen som hadde fanget oss. Han hadde en vrangforestilling om å være en musketer, fordi han jobbet i en stall. I øyeblikket hørtes det ut som en veldig god profil, men i etterkant tror jeg nok ikke Hotch ville vært fornøyd… Jeg kastet et blikk på Pryce som stod back scenen og han stirret tilbake med blanke øyne. Deretter fortalte jeg at Adam/Amanda ikke var ett hundre prosent skyldig i vår transformasjon, men at vi hadde kledd oss ut som mennesker fra ett århundre for tidlig (vi var egentlig fra 1700-tallet), fordi vi ikke ville minnes min døde mor. Av en eller annen grunn gikk Pryce rund med det blonde, avklippede håret hennes i en pose, og dette gir meg grunn til å tro at hun ble henrettet under den franske revolusjonen. Hvordan det å kle seg ut som nederlanske overklassemennesker hjalp på sorgen er imidlertid en gåte, selv for underbevisstheten min. Jeg tror imidlertid denne drømmen kan ha noe å gjøre med at jeg holder på å skrive et essay om the Glorious Revolution og William of Orange som invaderte England fra Holland på slutten av 1600-tallet.

Etter å ha avslørt oss, sang jeg “I Dreamed A Dream” fra Les Misérables med svensk playback og kastet glitter og min avdøde mors blonde hårstrå i et badekar.

Jeg tror faktisk det gjorde at jeg vant talenkonkurransen. Men så ble jeg bortført av russere og våknet brått av vaskedamen som banket på døren min for å gi meg søppelposer.

from MarriedtotheSea.com

]]> http://digresjoner.wordpress.com/2010/03/24/and-may-god-strike-me-down-if-im-wrong/feed/ 0 Aleksandra Photobucket http://digresjoner.wordpress.com/2010/03/17/snart-semesterslutt/ http://digresjoner.wordpress.com/2010/03/17/snart-semesterslutt/#comments Wed, 17 Mar 2010 02:09:26 +0000 Aleksandra Blåstrømpe http://digresjoner.wordpress.com/?p=407 ]]> Hvis det er en modul jeg virkelig gleder meg til er over, så er det Methods of History, ikke på grunn av innholdet, men mer på grunn av menneskene. De er ikke fientelige fremmede, tvert i mot og det er det som gjør det hele så pinlig.

Jeg presterte tydeligvis å sette meg på “guttesiden” av rommet den aller første dagen og ble midtpunktet i en rekke med to høylytte amerikanere og en jeg tror er norsk. Midt i mot oss er “jentesiden”, med en ire jeg har alle de andre seminarene mine med og to jenter fra Intellectual History seminaret i fjor.

I og med at jeg allerede har plassert meg fast på den ene siden av rommet, så betyr dette at jeg ikke bare kan bytte side uten videre. Dessuten ville dette bety at jeg hadde måttet sitte ved siden av hun irske, som er veldig hyggelig, men som jeg overhodet ikke kjenner. Vi kjenner hverandre selvfølgelig igjen og hilser så smått, men er begge pinlig klare over at vi burde ha vært bedre kjent, i og med at vi deler hele tre seminartimer i uken. Skulle jeg sittet noe annet sted på jentesiden, så hadde det blitt ved siden av Intellectual History jentene, den ene som er liten og ser ut som en sint kommunist, eller hun andre som er søt og virker veldig  dum og veldig smart på en og samme tid. Utelukket, i og med at vi allerede har stirret på hverandre fra vær vår side igjennom hele det første semesteret.

Jeg foretrekker helt klart Intellectual History i forhold til Methods of History, men det kan også ha noe å gjøre med at seminarlederen min i IL holdt på med en doktorgrad om jøder under opplysningstiden og at mesteparten av snakkingen ble utført av det høylytte Isabelle fra Boston og den pendantiske, ekstremnerden (hvem studerer moderne historie, hallo?) Gabriel. Det var tider.

MOH seminarlederen min er i hvertfall en morsom og bitter mann, akkurat slik jeg foretrekker, som kommer med utsagn som:

“You know what you use footnotes for? Abuse: abuse of other historians. That’s what I use them for [grins].”

“And I do slag the Daily Mail, so if you read it: please don’t, it’s horrible.”

For meg gjenstår det da rett og slett å overleve et par timer til ved siden av amerikanerene som ser mistenkelig ut som nyintellektuelle historie/politikk studenter (ugh!) og han norske som ser ut som Longbottom fra Harry Potter.

Ønsk meg lykke til?

Jeg klarer selvfølgelig ikke å ta ham seriøst, men det kan også ha noe å gjøre med at han i begynnelsen av første semester opplyste oss om at han hadde pleid å jobbe som tømmerhogger.