Snart vil morgenen komme med sin vidunderlige sol og sit bankende liv – da vil ordene dø på mine læber.

Untitled
Foto: Anna Ådén

Jeg har aldri hatt for vane å lage nyttårsforsetter. Når alt kommer til alt så er jo det nye året strengt tatt ikke nytt, den trettiførste desember er bare en alminnelig dag i kalenderen etterfulgt av enda en dag, slik året 1799 ble etterfulgt av året 1800 uten en mirakuløs forandring. Alt er en gradevis historisk prosess, men det klinger ikke like godt i optimistens ører. Nei, forsetter har aldri vært noe jeg har brydd meg med, jeg har uansett store problemer med å viske ut det som har vært å begynne på nytt, litt på grunn av at jeg er historiestudent og litt på grunn av at jeg er en alt for forsiktig person.

Alikevel har jeg arvet denne irriterende tenkemåten fra en venninne: uansett hva man har på timeplanen så kan det alltid vente til klokken viser et rundt tall. Jeg klarer ikke begynne å pløye meg gjennom sekundærlitteratur hvis macen viser ti på tolv, jeg må heller vente i ti minutter. Hvis jeg distraheres og ikke titter på klokken før den har passert tolv så må jeg vente til halv ett. Noen ganger er det snakk om hele dager eller uker, eller slik som det føles nå – år. Aller helst vil jeg vente til den første januar før jeg gjør noesomhelst og imellomtiden bare sitte her og telle minutter. Ingen nyttårsforsetter, men en imaginær ny start, det er alt jeg trenger.

Heldigvis er det mandag.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s