Men are all such nasty schoolboys; not forgetting my own brave fellow, kicked and punched by all the rest and running home to mother with his fingers in his eyes. The man is rash enough to woo me, he must take me as I am.

Jeg har denne siste uken hatt tre altoppslukende essays å skrive mens jeg samtidig har forsøkt å bekjempe forkjølelsen fra helvete, men på onsdag måtte jeg imidlertid gi tapt. På den negative siden betyr dette ar jeg ikke har vært ute av leiligheten siden søndag, men på den positive siden betyr det at jeg har kunnet begrave meg under et par lag med pledd og se på kostymedrama, hovedsakelig BBCs 1991 adaptasjon av Samuel Richardsons brevroman Clarissa. Jeg har sett den en gang før, men klarer aldri bestemme meg hva jeg synes om den – det er en av de filmatiseringene som på sett og vis har fått alt til, men som alikevel er så utrolig korny å se på til tider, litt som å se søsken opptre i skuespill på barneskolen: det er i og for seg bra, men samtidig veldig flaut. Så er jo ikke historien den letteste å adaptere for et moderne publikum heller, da plotet er sterkt avhengig av syttenhundretallsbegreper som dekorum, familieplikt og lydighet og dessuten demostrerer ekteskapspolitikk og kvinneroller og en  som (heldigivs) er forskjellig fra de vi har i dag.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s