Digressions vol. II

My blog will always be bilingual and eclectic, just like me. It has taken me many years and platform changes to realise this and now I am, once again, changing the language and switching to English. I don’t think a justification is needed but I rather feel like a change of language demands some sort of a declaration.

I have always had trouble finding a blog trope to suit what I wanted to write, as I keep changing my mind about precisely how I wish to express myself. I photograph a lot but do not aspire to become professional, I’m fairly academic but not confident enough to pull off a purely “historical” blog, I’ve never liked writing reviews (in real life I simply flail my arms and curse a lot when I try to express feelings, be it negative or positive ones, or alternatively turn to archaic phrases) and the thought of documenting my outfits makes me slightly queasy. I generally dress like a dull person or a schizophrenic Amish and tend to become obsessed with certain garments for long periods of time (I spent all of college wearing my array of identical Les Misérables t-shirts and pink socks with frogs on them) and although I love dressing up in historical clothes I don’t know how to sew them. I did try my hand at a regency dress once and it literally looked like a potato sack. A rather cute one, in sprigged cotton, but a potato sack all the same.

I am a bit of everything and I am both easily distracted and fascinated, so let’s see where this takes me. I just hope I don’t turn out to be the Mary Bennet of the blogosphere.

Smug Mary

Previous posts will stay as they are, so use google translate if you’re feeling particularly curious.

Advertisements

Snart vil morgenen komme med sin vidunderlige sol og sit bankende liv – da vil ordene dø på mine læber.

Untitled
Foto: Anna Ådén

Jeg har aldri hatt for vane å lage nyttårsforsetter. Når alt kommer til alt så er jo det nye året strengt tatt ikke nytt, den trettiførste desember er bare en alminnelig dag i kalenderen etterfulgt av enda en dag, slik året 1799 ble etterfulgt av året 1800 uten en mirakuløs forandring. Alt er en gradevis historisk prosess, men det klinger ikke like godt i optimistens ører. Nei, forsetter har aldri vært noe jeg har brydd meg med, jeg har uansett store problemer med å viske ut det som har vært å begynne på nytt, litt på grunn av at jeg er historiestudent og litt på grunn av at jeg er en alt for forsiktig person.

Alikevel har jeg arvet denne irriterende tenkemåten fra en venninne: uansett hva man har på timeplanen så kan det alltid vente til klokken viser et rundt tall. Jeg klarer ikke begynne å pløye meg gjennom sekundærlitteratur hvis macen viser ti på tolv, jeg må heller vente i ti minutter. Hvis jeg distraheres og ikke titter på klokken før den har passert tolv så må jeg vente til halv ett. Noen ganger er det snakk om hele dager eller uker, eller slik som det føles nå – år. Aller helst vil jeg vente til den første januar før jeg gjør noesomhelst og imellomtiden bare sitte her og telle minutter. Ingen nyttårsforsetter, men en imaginær ny start, det er alt jeg trenger.

Heldigvis er det mandag.

16:59-17:00

Da jeg møtte opp til min første forelesning i 2009 var jeg mer oppspilt enn på min aller første skoledag. Muligens hadde dette noe å gjøre med at jeg var klar over at oppholdet denne gangen skulle være midlertidig, kun tre skarve år, i motsetning til den livslange fangeleieren barne- og ungdomskolen fremtonet seg som. Jeg hang meg opp i den passasjen fra Sofies Verden hvor historiens gang beskrives som et livsløp der barneskolen tilsvarer middelalderen og ens femtende fødselsdag rennesansen. Jeg forestilte meg derfor at hettegenseren min var en munkekappe, blyanten en fjærpenn og at drabantbyen jeg vokste opp i var et klostersamfunn på landsbygda i Frankrike.

I mitt stille sinn og mine tallrike dagbøker spant jeg fortellinger omkring hverdagen, som om jeg ikke våget være ærlig i redsel for å skuffe meg selv med relativt normalt liv uten landeveisrøvere, skipsforlis eller elskere. Jeg diktet innbitt på mitt mørke kammers – egentlig et blåmalt og rotete soverom med teppegulv, opplyst av et enslig stearinlys og noen ganger fyllt av røkelse. Jeg hadde forbud mot å brenne røkelsespinner fordi moren min hatet lukten, men dagbøkene på loftet beretter om den tragiske skjebnen til ung okkultist undertrykket av kirken. Jeg ventet. Femtenårsdagen opprant i slutten av november og forløsningen uteble. Nedtegnelser fra denne perioden er ikke til å oppdrive.

Jeg kjedet meg gjennom tenårene og var alltid grusomt skuffet. Universitetet viste seg å være lekselesing og eksamen, mer som barneskolen enn som en begynnende akademisk karriere. Landeveisrøvere, skipsforlis og elsker uteble fortsatt.

Nå står jeg på randen av tyveårene. Korsettet er snørt, ansiktet pudret, fjærpennen spisset; jeg er klar for neste epoke – nå begynner opplysningstiden.

Mrs. Delany
Mrs. Delany

Embankment – Mansion House – Bishopsgate – Whitechapel




Jeg ble født uten stedsans, men er er glad i å til fots. Min nye favorittrute følger tuben langs elven, forbi St. Paul’s, gjennom finanssentrum, og er jeg i godt humør går jeg forbi Gherkin og hele veien hjem til ytterødra. Jeg elsker å se byen forandre seg fra minimalistiske butikkvinduer i New Bond Street, til små Viktorianske lysthager mellom Whitehall og Embankment, til 1700-talls husene rundt omkring Temple, til det underlige parallelle finanssuniverset der det virker som om tiden går dobbelt så fort for alle de kontorkledde som det gjør for meg, der moderne glassbygninger står midt imot herskapshusene og kirkene fra svunne tider, til mitt hjem i øst blant indiske restauranter, marokkanske kafeer, myntvaskerier, turister på tvilsomme Jack the Ripper guideturer, Curry’s PC World og fattighuset som en gang huset sjømanns-enker på slutten av 1600-tallet. Etter tre år er jeg sikker på at ingen annen by ser ut som denne.

I’m giving you a nightcall to tell you how I feel

Det tar lang tid før ordene løsner. Først behøves det et tema, nei, først behøves stemningen, deretter tema, så språk, setningsoppbygning og til slutt ordvalg. Ord byttes gjerne ut i prosessen, byttes mot noe mer avansert for å få teksten til å virke mer intellektuell. Ofte behøves rusen, rød, hvit eller riktig blandingsforhold – piker, vin og sang. Ofte behøves soundtracket; åttitalls med tung synthesiser og lite tekst. Temaet er alltid det vanskeligste, for det må være personlig nok til å lure deg til å tro dette er en blottlegging, men generelt nok til at det er gjenkjennelig. Også må en tro på kunsten, og kunsten mine venner, den er det vanskelig å være på godfot med. Det er i det hele tatt anstrengende å tro på noe i dette århundret, der alle er litt for kule, litt for rebelske og litt for etablerte til å være lidenskapelig opptatt av noesomhelst. Vi gror helskjegg, friserer grorudpalmer og går med strikkegensere. Vi hever glassene og skåler for en sak, men alltid med et satirisk smil om munnen, alltid vel vitende om at den ikke vil lykkes. For idealismen ligger på dødsleie, hoster blod, komponerer et halvferdig requiem. Så sier man om oss at vi kunne ha blitt så meget, hadde vi bare overlevd to og tyveårsdagen.